Stillhed, øredøvende

Publiceret på Vigdisvivenda 04/06/2017

Det her indlæg er (kun) på norsk.

Vinterluft. Foto af Jan Roger Iversen

Det heter at ingenting er så stille som snø. Og et tykt lag nysnø over alle ting gir jo nettopp denne dempede freden som kan få tiden og tankene til å stoppe opp – mange ganger på en god, nesten meditativ, måte.

Men jeg vet om mange ting som er stillere enn snø.

Skogen ved bestemorhuset ble til en ørken av taus stillhet etter at huset ikke lenger rommet en bestemor. Min høylydte gråt da hunden hoppet gjennom taket på huset jeg hadde bygd smuldret som støv og ble borte. For det var ikke lenger noen som hørte meg i den kosmiske lydløsheten som hadde inntatt verden da hun døde.

En skole der barna er et annet sted – som da jeg var med en av mine foreldre til min barndoms skole etter lukketid. De støvete gangene, ekkoet av trinnene våre i ganger og klasserom – eller lyden av krittet på den helt rene tavlen i et helt tomt klasserom. Alle lyder fremhevet lydløsheten.

Et bilde på facebook fra barnehagen min, lagt ut av det som den gang var min beste venn. Han som ringte for å høre om jeg skulle i barnehagen neste dag etter at jeg hadde vært borte, fordi ellers ville han ikke gå. Han forsvant inn i fotballen da vi begynte på skolen, og jeg savner ham ennå. Og det bildet, der de fleste andre er tagget med navn, bare ikke jeg, det gjør det tomt og stille i hodet, men mest i sjelen.

Fraværet av lyd etter at jeg har lagt på røret etter å ha ringt en kollega som var syk den dagen. Hun virker overrasket og sier: du er en snill dame du. Og jeg forstår at hun nok mener at jeg er snill, hun har ikke misforstått min hensikt. Men at hun også mener at jeg er en perifer ”dame” – det er ingen venn som har ringt henne. Alt det rommer tausheten etterpå.

Stillheten ligger også i kjølvannet av brev jeg for mange år siden sendte til henne som var min beste venninne på ungdomsskolen, og deler av gymnaset. Hun som var livbøyen som reddet meg fra den sikre sosiale drukningsdød. Jeg klarte å blåse kunstig liv i relasjonen en liten stund for noen år tilbake. Nå har tausheten igjen overtatt, og jeg savner også henne.

Og i mine mareritt hører jeg stillheten i et hus der bare jeg bor og arbeider, der det sjelden kommer noen på besøk, og der telefonen aldri ringer. Et hus jeg for så vidt har bodd i før, og kanskje derfor er så redd for: med en uendelighet av alminnelige, stille morgener, formiddager, ettermiddager og aftener – bare brutt opp av helligdager og ferie som står der i kalenderen som avgrunner man skal forsøke å komme seg gjennom uten å falle nedi – og bli der for godt.

Slik at den øredøvende stillheten tar over alt for all tid.

Kommentar

Bjørn Vidar Vangelsten

6 years ago

Hei Vigdis. Jeg kom hit via Marianne Kirkhorn sin FB kommentar, og har lest noen av innleggene dine. Jeg synes tekstene dine er veldig velskrevne og har signifikans. Takk for at jeg fikk et innblikk 🙂

Vigdis Lysne

6 years ago

Takk for hyggelig tilbakemelding! Del gjerne videre det du synes gir gjenklang.